Et paradigmeskifte i fysioterapien?

På tidsskriftet Fysioterapeutens blogg 16.12.2014 skriver professor Jan Magnus Bjordal at grunnpilarene i fysioterapien er i ferd med å rives bort. Han mener at disse grunnpilarene består av individuell behandling basert på manuelle og fysikalske teknikker, og at dette nå er i ferd med å gå over til fysisk aktivitet som medisinsk behandling, gjerne som gruppetrening. For litt siden var også professor Ann Marit Mengshoel intervjuet, hvor hun påsto at vi har drevet treningskulturen for langt. De to tar opp mange temaer som egentlig bør kommenteres i dybden, men her må det forenkles skal budskapet komme frem. Unge fysioterapeuter kan ikke la dette bestå ubesvart da tidene endrer seg, og det siste vi må være er bakstreberske.

 Utgjør trening som medisinsk behandling et paradgimeskfite i fysioterapien? www.forskerlivet.no

Utgjør trening som medisinsk behandling et paradgimeskfite i fysioterapien? www.forskerlivet.no

Kanskje er vi vitne til et paradigmeskifte i hele fysioterapien. Grunnpilarene Bjordal viser til ble satt en gang før fysioterapeuter for alvor begynte å forske, og før det var press på helseressursene. Vi har i dag svært god evidens for at fysisk aktivitet som medisinsk behandling er virkningsfullt for en rekke tilstander og sykdommer. Dette må vi fortsette å formidle, men kunnskapsformidling alene er ikke nok til å oppnå endring hos pasientene. Mange fysioterapeuter sliter med å motivere pasientene til å gjøre trening og øvelsesprogrammer for spesifikke problemstillinger hjemme, og effektene uteblir.

Vi må derfor heller se på hvilke "nye" evidensbaserte metoder vi kan bruke for å støtte pasienten i å få gjennomført treningen, for eksempel motiverende samtaleteknikker for adferdsferdsendring på individnivå. Men vi må ikke bare konsentrere oss om individet og vår egen yrkesgruppe. Med stadig knappere helseressurser, en aldrende befolkning og flere plager relatert til livsstil må arbeidet vårt effektiviseres, og vi bør derfor i økende grad jobbe sammen med andre yrkesgrupper i å nå felles mål for behandling, forebygging og helsefremming også på gruppe- og befolkningsnivå.

Da gruppetrening kan være motiverende er det ikke noen motsetning mellom gruppetrening og individuelle øvelser slik Bjordal hevder - de to kan nettopp utfylle hverandre i det store bildet. Bjordal skriver at sjukgymnastene i Sverige går over til å bli fysioterapeuter med mer bruk av manuelle teknikker, mens fysioterapeutene i Norge går ”tilbake” til å bli sjukgymnaster og bruker gruppetrening. Det er feil at det finnes noe frem eller tilbake, nytt eller gammelt i disse betegnelsene. Jeg har tilfeldigvis tatt en mastergrad i Sjukgymnastik ved Linköpings Universitet i Sverige, med start i 2008. Stikkord allerede da var tverrfaglighet, implementering av ny kunnskap, helsefremmende arbeid og  ansvarliggjøring av individer og tilrettelegging for grupper og befolkninger. Videre står kurs som ”Fysisk träning som medicinsk behandling” enda sterkere der nå, selv etter svenskenes navnebytte til fysioterapeut. 

Fordi fysioterapi er basert på forskning finnes det per i dag få andre terapeuter som er så godt innlemmet i det norske helsevesenet som fysioterapeuter. Med denne posisjon følger et ansvar i å hele tiden være frempå og fornye seg. Den solide bevismengden og den sannsynlige kostnadseffektivteten gjør det viktig at vi som yrkesgruppe taler den medisinske treningens sak. I det videre arbeidet må fysioterapeuter kommunisere at det ikke finnes noen quick-fix mot de vanligste helseutfordringene vi møter, vi må forske videre på effektene av fysisk trening som medisinsk behandling og ta evidensbaserte metoder i bruk i møtet med både individer, grupper og befolkninger. Heldigvis er alt dette nå på gang. De manuelle teknikkene og øvelsene Bjordal viser til må være sidepilarer, og ikke hovedpilar innen fysioterapien i fremtiden.

18. desember 2014, Karin Magnusson


Subscribe to Forskerlivet! by Email
Posted on December 18, 2014 .