Løper? Hvordan bli kvitt akillessmerter?

Dersom du løper regelmessig er sannsynligheten stor for at du har kroniske eller tilbakevendende akillesplager. Det er nå såpass mange av mine løpervenner som sliter med dette at jeg bestemte meg for å ta en real søkerunde i PudMed for å finne ut hva forskningen egentlig sier om behandlingen av akillesplager for løpere. Jeg har selv ikke forskningserfaring fra feltet, og enda mindre klinisk erfaring fra behandling av pasienter, men som løper med skadehistorikk og fysioterapeut med forskerkompetanse burde jeg være tilstrekkelig kvalifisert til å i alle fall bedømme de studiene jeg måtte komme over samt si noe om hvor generaliserbare funnene er. Så hvis du forsker på feltet, skrik ut og blogg i vei!

Har gjort et forholdsvis usystematisk søk, og var heldig og fant en systematisk oversiktsartikkel av randomiserte kontrollerte studier. Resultatene av slike oversiktsartikler veier tungt da de er basert på en systematisk gjennomgang av enkeltstudier. Forfatternes formål var å gi et sammendrag av beste tilgjengelige ikke-kirurgiske behandlingsmetoder for kroniske akillessmerter midt i senen ca 2-6 cm ovenfor senefestet på hælbenet. Studier som hadde sett på smerter i uspesifiserte deler av akilles, akutte senerupturer og spesielle sykdommer ble ekskludert. 16 randomiserte kontrollerte studier ble inkludert, som hver for seg hadde sett på effekten av eksentrisk styrketrening, trykkbølgebehandling, tradisjonell konsentrisk styrketrening, nattskinner, lokale kortisoninjeksjoner, injeksjoner av skleroserende agenter og noen andre agenter. Magnussen og medarbeidere evaluerte hvorvidt de enkelte studiene med de ulike behandlingene hadde gitt en reduksjon i smerter i akilles (som regel ved en numerisk smerteskala, men også ved andre smerte-evalueringsmetoder). De vurderte også hvilken behandlingsmetode som sannsynligvis og basert på det eksisterende kunnskapsgrunnlaget er mest effektiv. 

Best evidens for smertereduksjon hadde eksentrisk styrketrening av leggmusklene. Eksentrisk styrketrening er en treningsform der muskelfibrene aktiveres mens de forlenges. Samlet i de 5 studiene som studerte denne typen behandling så man en betydelig smertereduksjon i 60-90% av pasientene. Pasientene var 18-77 år og omtrent jevnt fordelt på kjønn, med en hovedvekt på menn i alderen 30-50 år hvorav de fleste drev minst rekreasjonsidrett. De fleste studiene kjørte et 12-ukers eksentrisk treningsprogram som behandling, og sammenlignet dette med enten ingen behandling, konsentrisk styrketrening eller nattskinne. Den eksentriske styrketreningen ga større smertereduksjon enn kontrollintervensjonene. Færre studier hadde sett på de andre behandlingsmetodene, men også mange av disse hadde lovende effekt på smerter. Forfatterne av oversiktsartikkelen konkluderte med at det var grunn til å anbefale eksentrisk styrketrening som første valg i behandlingen for de aller fleste med kroniske akillesplager, og at man dersom dette ikke lykkes kunne prøve noen av de andre behandlingsformene. 

 Smertemonitoreringsmodellen er utviklet av Dr. Roland Thomee. Gjengitt på forskerlivet.no etter tillatelse fra forfatteren.  Thomee R, a comprehensive treatment approach for patellofemoral pain syndrome in young women. Phys Ther 1997;77:1690-1703.

Smertemonitoreringsmodellen er utviklet av Dr. Roland Thomee. Gjengitt på forskerlivet.no etter tillatelse fra forfatteren. Thomee R, a comprehensive treatment approach for patellofemoral pain syndrome in young women. Phys Ther 1997;77:1690-1703.

Så hvordan gjør man egentlig denne eksentriske styrketreningen? Her har www.klokavskade.no (se akillessmerter) mye fint liggende ute, blant annet et steg for steg program for hvordan du går frem når du skal behandle dine akillesplager med eksentrisk trening. Tusenkronersspørsmålet for løpere er alltid: Kan jeg løpe med kroniske akillesplager, og når kan jeg løpe? Jeg fant èn randomisert kontrollert studie hvor man sammenlignet to grupper som begge kjørte et identisk rehabiliteringsprogram basert på eksentrisk styrketrening. Den eneste forskjellen mellom gruppene var at den ene gruppen var tillatt å fortsette med løping de første 6 ukene av rehabiliteringen og den andre var det ikke.

Gruppen som løp fulgte en smertemonitoreringsmodell som er utviklet i tidligere studier (se figur), hvor akillessmerten var tillatt å nå 5 på en skala fra 0 (ingen smerte) til 10 (verst tenkelige smerte) mens man løp. Smerten like etter treningen var også tillatt å være 5 på denne skalaen, men kun hvis smerten igjen var redusert morgenen etter treningen. Man forsikret seg om at smerten i akillessenen ikke økte fra uke til uke, og på den måten fant man en balanse eller et akseptabelt smertenivå. Den andre gruppen skulle frastå fra å løpe disse første 6 ukene av rehabiliteringen, og denne gruppen fulgte heller ikke smertemonitoreringsmodellen. 

Man fulgte pasientene i ett år, og fant ganske like akillessmerterapporteringer mellom gruppene både ved 3, 6 og 12 måneder målt ved VISA-A (the Victorian Institute of Sports Assessment–Achilles questionnaire). Det å løpe gjennom rehabiliteringsperioden var altså ikke forbundet med dårligere tilheling sammenlignet med å ikke løpe. Tidligere har man anbefalt personer med akillessplager å helt frastå fra å gjøre aktiviteten som provoserer smerten, men på grunnlag av denne studien bør dette studeres videre og revurderes. Studien har et sterkt design, og har kun få svakheter, som begrenser seg til det lave antallet av pasienter som var inkludert (38 personer med tilsammen 51 skadede sener, hovedsakelig kroniske overbelastningsskader av trening, tilstede i >2 mnd). Likevel var dette et tilstrekkelig antall for å oppdage forskjeller i følge forfatternes statisiske styrkeberegninger (for hovedutfallsmålet), og gruppene var helt like ved studiestart. Fremtidige studier bør replikere funnene og dessuten undersøke alders- og kjønnsforskjeller samt i hvilken grad funnene gjelder for ulike personer med ulike treningsnivåer og i ulik fysisk form. For eksempel hadde ingen av studiene jeg har nevnt sett på unge idrettsutøvere i tenårene.

Sammenfatningsvis sier forskningen altså at man bør gå i gang med et systematisk eksentrisk styrketreningsprogram dersom man er løper og plaget med akillessmerter, og i perioden man kjører denne styrketreningen trenger man ikke nødvendigvis å frastå fra å løpe. Kanskje er det tilstrekkelig å løpe færre kilometer og/eller gå ned i intensitet og/eller redusere bruk av konkurransesko bare man har kontroll på, og monitorerer smertene sine. Man kan komme langt i å prøve seg frem alene, men fysioterapeuter vil kunne veilede i å sette opp og styre doseringen både på den eksentriske styrketreningen og på løpingen. Det er nettopp doseringen og progresjonen i rehabiliteringen som kan være avgjørende for langtidseffekten. 

Dette ble sikkert en alt for lang, tung og "forskersk" tekst, men jeg håper at de som faktisk er plaget med akillessmerter kom helt ned til denne setningen :) Fyr gjerne av i kommentarfelt - her er det mange som vet mye mer enn meg.

27. august 2015, Karin Magnusson

Subscribe to Forskerlivet! by Email
Posted on August 27, 2015 .