Muskel- og skjelettplager i kampen om prioritet

Den 28. oktober skriver professor John-Anker Zwart på forskning.no at grunnen til at muskel- og skjelettplager har lav prioritet er at smerteforskningsmiljøene har vært spredte og fragmenterte. Han skriver også at dette er i ferd med å endres, og at vi har fått noen friske bevilgninger til mer forskning og nå har møtepunkter som vil forene miljøet. Jeg synes dette blogginnlegget er svært gledelig da det setter fokus på muskel- og skjelettplager, og det er også svært gledelig at det kommer fra en profilert og høyt respektert forsker innen fagmiljøet.

BÅDE PASIENT OG FORSKER TYSTE

Zwart påpeker at en av årsakene til at muskel- og skjelettplager ofte taper i kampen om oppmerksomhet og ikke prioriteres, er lav dramafaktor og at andre pasientgrupper har vært mer synlige i mediebildet. Det er lett å forstå at man som pasient ikke er veldig aktiv i å fronte denne saken. Muskel- og skjelettplager er ikke enten-eller slik kreft/ ikke kreft, eller borreliasmittet/ ikke borreliasmittet er det. Smerter befinner seg på et kontinum og er noe alle har erfaring med, og man kan nok føle på å kunne bli stemplet som sytete hvis man står frem som smertepasient. Majoriteten som kun har hatt lette, forbigående plager kanskje ikke forstår problemet til de som har langvarige, funksjonsnedsettende plager.

Når forskningsmiljøene og pasienter står samlet kanskje det blir lettere å gripe ordet og sørge for at forskning på muskel- og skjelettplager prioriteres. Dette er Audun Farbrots håndbok i kommunikasjon for forskere som kan være en motivator og inspirasjon.

Når forskningsmiljøene og pasienter står samlet kanskje det blir lettere å gripe ordet og sørge for at forskning på muskel- og skjelettplager prioriteres. Dette er Audun Farbrots håndbok i kommunikasjon for forskere som kan være en motivator og inspirasjon.

Pasientene har heller ikke fått særlig drahjelp av forskerne i kampen om oppmerksomhet og prioritet, hvorav årsakene kan være nettopp for spredte forskningsmiljøer og lite oversikt over hva naboen driver med. Dette skaper redsel for å ytre seg om noe noen annen kanskje har mer kunnskap om. For eksempel var Zwarts blogginlegg det eneste jeg kunne finne på forskning.no's helsesider som handlet om muskel- og skjelettplager i hele oktober. Og dette i en måned da samfunnsdebatten faktisk handlet om sykefravær – en gylden mulighet til å få oppmerksomhet og kanskje prioritet da smerter jo er av hovedårsakene til sykefraværet.

BEDRE KOMMUNIKASJON MELLOM FORSKER OG PASIENT

Men som Zwart sier, noe er i ferd med å skje. På listen over foredragsholdere på den nasjonale forskningskonferansen for muskel- og skjelettplager denne uka der de til nå fragmenterte forskningsmiljøene samles, står også pasientorganisasjonene. Dessuten avholdes det nå en egen workshop om temaet brukermedvirkning i forskning på Diakonhjemmet sykehus hvor en forsker og samtidig pasient med psorisasisartritt og smerter skal snakke. Og selv om skalaen er litt mindre og jeg selv har kort fartstid i forskningen er vi på NKRR nå med på å starte nytenkende samarbeidsprosjekter på tvers av miljøer som tradisjonelt har vært separerte, og jeg vil også nevne tilbakemeldingene jeg selv får fra pasienter på min egen forskerblogg og på Facebook. Alle er de små tegn på et mer samlet miljø, altså ikke bare forskerne i mellom, men også mellom forsker og pasient.

I kampen om prioritet vil vi kunne dra nytte av at smerteforskningsmiljøene, forskerne og pasientene står mer samlet gjennom at flere tør å ytre seg. Gjennom felles eller mer samordnet forskningskommunikasjon kan vi pakke inn forskernes "kjedelige" statistikk i pasientenes gode historier og øke dramafaktoren. På den måten appellerer vi til følelser, og muskel- og skjelettplager havner på dagsordenen der de med sitt omfang fortjener å være. For å få til dette er kanskje prosessen viktigere enn målet. Så jo mer aktive både forskere, klinikere og pasienter klarer å være i å vise omfanget og konsekvensene av muskel- og skjelettplager både i tradisjonelle og sosiale medier, jo mer oppmerksomhet skaffer vi til fagfeltet vårt og jo lettere blir det å få prioritet når forskningsmidler skal fordeles. 

Subscribe to Forskerlivet! by Email