Om flinke piker og de virkelige årsakene til sykefravær

Nå som samfunnsdebatten handler om sykefravær kan jeg benytte anledningen til å forsøke å dreie fokus bort fra kjønn som en forklaringsfaktor,  og over på hovedårsaken til sykefravær både hos kvinner og menn, nemlig muskel- og skjelettplager. Jeg mener at å lete etter årsaker til økende forskjeller blant kvinner og menn i sykefraværsstatistikken er som å lete etter en nål i en høystakk. Som tidligere har blitt sagt i Aftenposten kan ikke de økende forskjellene forklares av biologien, men må være styrt av samfunssvingninger slik SINTEFs rapport om det kjønnsdelte arbiedsmarkedet og kvinners arbeidshelse beskriver. Disse samfunnssvingningene er komplekse og svært vanskelig å gjøre noe med, med mindre man klarer å identifisere èn faktor som enkelt kan endres fra politisk hold.

Så hva kan vi gjøre noe med på befolkningsnivå når man ser bort fra arbeidsgivers plikt i å følge opp sykemeldte, bedriftshelsetjenestens og frisklivssentralenes innsats på individnivå? Jeg mener vi må ta tak i enkle, modifiserbare risikofaktorer for muskel- og skjelettplager, som faktisk er hovedårsaken til sykefravær i de brede lag av befolkningen, og fokusere mindre på dette fåtallet flinke småbarnsmammaer med gode jobber som blir syke. For å påvirke sykefraværsstatistikken må vi bl.a. identifisere hvilke modifiserbare årsaker til muskel- og skjelettplager vi har, og hvilke vi faktisk kan klare å gjøre noe med gjennom tiltak på befolkningsnivå.

Livsstil som modifiserbar risikofaktor

  På hvilket grunnlag kan jeg si noe om dette? Jeg forsker ikke på sykefravær, men på hovedårsaken til det. Dessuten har jeg erfaring fra oppfølging av sykemeldte fra da jeg jobbet i bedriftshelsetjenesten. Fysisk aktivitet har en smertedempende effekt, og dersom tiltak for å øke aktivitetsnivået settes i system sammen med tiltak for sunnere kost, mindre røyking og redusert alkoholinntak kan det ha en effekt på folkehelsen og gjennom det også sykefraværsstatisitkken dersom arbeidsgivers, bedriftshelsetjenestens og frisklivssentralenes tiltak for å følge opp sykemeldte på individnivå fungerer.

På hvilket grunnlag kan jeg si noe om dette? Jeg forsker ikke på sykefravær, men på hovedårsaken til det. Dessuten har jeg erfaring fra oppfølging av sykemeldte fra da jeg jobbet i bedriftshelsetjenesten. Fysisk aktivitet har en smertedempende effekt, og dersom tiltak for å øke aktivitetsnivået settes i system sammen med tiltak for sunnere kost, mindre røyking og redusert alkoholinntak kan det ha en effekt på folkehelsen og gjennom det også sykefraværsstatisitkken dersom arbeidsgivers, bedriftshelsetjenestens og frisklivssentralenes tiltak for å følge opp sykemeldte på individnivå fungerer.

Verken kjønn, alder, familiær opphopning, utdanningsnivå eller sysselsetting er faktorer vi kan endre i en håndvending. Vi sitter altså igjen med èn eneste modifiserbar risikofaktor: Livsstil. Og dette gjelder for både kvinner og menn. Vi har sett i våre studier av muskel- og skjelettplager i en generell befolkning og i våre studier av smerte i leddsykdommen artrose at overvekt  og livsstilssykdommer på grunn av blant annet fysisk inaktivitet spiller en rolle for dine muskel- og skjelettsmerter uavhengig av kjønn. I tillegg vet vi at fysisk aktivitet har en smertedempende effekt og spiller en viktig rolle både i forebygging og behandling av muskel- og skjelettsmerter. Likevel viste Folkehelserapporten 2014 at kun 30% av voksne når anbefalingene om daglig fysisk aktivitet

Å tro at man kan påvirke hele sykefraværsstatistikken gjennom å øke fysisk aktivitetsnivået i befolkningen kan virke noe naivt hvis man ikke er fysioterapeut. Men med et så komplekst og mangefasettert årsaksbilde som sykefravær har, mener jeg at man er nødt til å skale det hele ned til enkle, konkrete løsninger og ikke henge seg opp i at det øker ekstra mye for noen subgrupper i befolkningen som man uansett ikke rår over. Det som gjør det ekstra attraktivt å forsøke å øke det generelle fysisk aktivitetsnivået i befolkningen, er at det ikke bare har effekt på muskel- og skjelettplager som er hovedårsaken til sykefravær. Det vil også kunne redusere forekomst av andre store folkehelseutfordringer som bl.a. hjerte-/karsykdom og lettere psykiske lidelser, som vil gi ytterligere redusert fravær. Den som hadde oppfunnet en pille som hadde gitt alle de positive helsegevinster som fysisk aktivitet gir, ville fått nobelprisen i medisin 10 ganger. Men så var det det at man blir svett av det da.

Fysisk aktivitet og summen av andre små, konkrete tiltak

I dagens individfokuserte velferdssamfunn er det altså mulig å klage over at en liten subgruppe av personer er for flinke, og å tro at å gjøre dem litt mindre flinke vil gi seg utslag på sykefraværsstatistikken. I virkeligheten bør vi kanskje legge til rette for at majoriteten av oss kan bli enda litt ”flinkere”, hvis det fortsatt er lov å bruke det ordet. For at vi skal bli flinkere trenger vi ikke flere treningssentere. Vi må se på hvordan vi kan skape barrierer for stillesitting og fasilitatorer for jevn bevegelse i hverdagen. Dette kan vi oppnå gjennom for eksempel å endre infrastruktur og nybygg til å fysisk aktivisere i stedet for å fysisk passivisere. Små tiltak som å slutte å bygge rulletrapper, og å bygge nye sykkelstier kan være virkningsfullt for folkehelsen. Dersom dette settes i system på landsbasis, og dersom man klarer å finne tilsvarende enkle, små og konkrete tiltak for kost, røyking og alkoholvaner og også setter dette i system mener jeg man begynner å komme langt i å klare å påvirke folkehelsen og gjennom det sykefraværsstatistikken både for kvinner og menn. 

Subscribe to Forskerlivet! by Email
Posted on October 9, 2014 .