Posts tagged #Smerter

Bli ny eller forbli som du er?

Den danske professoren Svend Brinkmann råder oss blant annet til  å tenke mer negativt, slutte å sette oss mål, og si opp alle coachene våre.     Hva om vi ser Brinkmanns råd ut fra et smerteperspektiv. Hva innebærer de?

Den danske professoren Svend Brinkmann råder oss blant annet til å tenke mer negativt, slutte å sette oss mål, og si opp alle coachene våre. Hva om vi ser Brinkmanns råd ut fra et smerteperspektiv. Hva innebærer de? Jeg plukket ut noen av punktene hans som jeg fant i A-magasinet og hørte på Skavlan:

1. Tenk negativt

I befolkningsstudier har man sett at kroniske smerter ofte går hånd i hånd med litt dårligere humør, nedstemthet eller depresjon. Vi vet ikke hva som er høna og hva som er egget i forholdet nedstemthet og smerter - de påvirker hverandre gjensidig. Og derfor må man heller tenke positivt for at ikke smertene skal bli verre.

2. Si opp coachene

Adferdsendring er en kompleks prosess som man har funnet at går gjennom flere steg, ofte med tilbakefall. Menneskers problemer er også komplekse, og all statistikk bare innen mitt eget forskningsfelt som er livsstil og muskel- og skjelettplager, tilsier at coachene ofte må komme opp i svært vanskelige situasjoner. 

For ca ett år siden ble jeg også selv sittende å måpe på treningsmatta av en personlig treners ukunnskap - denne trente plankeøvelser med en overvektig mann med prolaps som hadde sin første treningsøkt (disse øvelsene er helt kontraindisert ved prolaps og så mye bukfett vedkommende hadde - jeg skrev noe om det med mer til Aftenposten). 

Så jeg er egentlig ganske enig i at vi skal sparke coachene om man har kroniske smerter eller revmatisk sykdom, og heller oppsøke helsepersonell.

3. Ikke sett deg mål

-De er oppskriften på nederlag, sa Brinkmann på Skavlan. Men setter man seg realistiske mål, og har troen på at man kan klare å nå dem må vel logisk sett sjansen øke for at man skal klare det, og livet kan bli bedre. Målstyring er svært viktig innen rehabilitering for eksempel i revmatologi. Har mange kolleger som kan mye om akkurat dette! Kan eventuelt få dem til å skrive en gang.

4. Slutt å kjenne etter i deg selv

Gjelder kanskje heller ikke så mye hvis du sliter med smerter? For eksempel ved leddsykdommen artrose består jo behandlingen i å finne et aktivitetsnivå som er akkurat passe. Kjører man på for hardt blir smertene deretter. Likevel må leddet brukes for at det ikke skal bli verre. Enda mer gjelder at man må kjenne etter for feks leddgikt og fibromyalgi som ofte går sammen med utmattelse og andre symptomer.

Sammenfatningsvis og i mine øyne er kanskje ikke rådene til Brinkmann så smarte hvis man sliter med smerter eller revmatisk sykdom, bortsett fra å ikke høre så mye på selvlærte coacher for å bli sterkere og i bedre form. Skriv gjerne hva du synes i kommentarfelt :)

3. februar 2015, Karin Magnusson


Posted on February 3, 2015 .
Subscribe to Forskerlivet! by Email

Varierende tung dørstokkmil ved revmatisk sykdom

For litt siden kunne vi lese en artikkel av Anne Marit Mengshoel der hun påstår at vi har drevet treningskulturen for langt. Hun mener det er få som skjønner hvor vanskelig det er å få trent når man som revmatiker sliter med utmattelse. 

I kommentarfeltet på Revmatikerforbundets Facebookside ser vi engasjementet det skapte: 

Av kommentarene å forstå mener de fleste at trening hjelper mot deres sykdom og smerter, men at det er viktig å finne en balanse i mengde aktivitet. Variasjoner i smerter og utmattelse kan være med på å gjøre dørstokkmila ekstra tung visse dager.

Nå har psykologer dypdykket i hvorfor noen synes det er vanskeligere å trene enn andre. Svarene finnes i hjernen - det handler om måten man ser på den fysiske aktiviteten på. Er glasset halvt fullt eller halvt tomt? Er de ca 600 metrene til butikken 620 tunge metre eller 580 lette metre? På en dag med mye smerter og utmattelse vil glasset for en revmatiker kanskje være halvtomt, mens det på en god dag vil være halvfullt. De 600 meterne vil derfor oppleves forskjellig avhengig av dagsform og hva vi underbevisst velger å fokusere på.

Klippet under er nylig tatt opp, og handler om at vi ser illusjoner som hjernen produserer som et resultat av virkeligheten og ikke virkeligheten selv. Emily Balcetis forteller hva vi kan gjøre for å lure hjernen til å tro at den fysiske aktiviteten koster mindre enn den gjør. Deres forskning viser at man gjennom noen enkle grep, som å fokusere på å nå små mål om gangen kan øke det fysiske aktivitetsnivået.

Se klippet selv, Balecetis formidler på en eminent måte! Kanskje er hennes råd noe å tenke på når du har tunge dager og dørstokkmila oppleves som en dørstokkmaraton?

 

9. desember, 2014, Karin Magnusson

Posted on December 9, 2014 .
Subscribe to Forskerlivet! by Email

Muskel- og skjelettplager i kampen om prioritet

Den 28. oktober skriver professor John-Anker Zwart på forskning.no at grunnen til at muskel- og skjelettplager har lav prioritet er at smerteforskningsmiljøene har vært spredte og fragmenterte. Han skriver også at dette er i ferd med å endres, og at vi har fått noen friske bevilgninger til mer forskning og nå har møtepunkter som vil forene miljøet. Jeg synes dette blogginnlegget er svært gledelig da det setter fokus på muskel- og skjelettplager, og det er også svært gledelig at det kommer fra en profilert og høyt respektert forsker innen fagmiljøet.

BÅDE PASIENT OG FORSKER TYSTE

Zwart påpeker at en av årsakene til at muskel- og skjelettplager ofte taper i kampen om oppmerksomhet og ikke prioriteres, er lav dramafaktor og at andre pasientgrupper har vært mer synlige i mediebildet. Det er lett å forstå at man som pasient ikke er veldig aktiv i å fronte denne saken. Muskel- og skjelettplager er ikke enten-eller slik kreft/ ikke kreft, eller borreliasmittet/ ikke borreliasmittet er det. Smerter befinner seg på et kontinum og er noe alle har erfaring med, og man kan nok føle på å kunne bli stemplet som sytete hvis man står frem som smertepasient. Majoriteten som kun har hatt lette, forbigående plager kanskje ikke forstår problemet til de som har langvarige, funksjonsnedsettende plager.

Når forskningsmiljøene og pasienter står samlet kanskje det blir lettere å gripe ordet og sørge for at forskning på muskel- og skjelettplager prioriteres. Dette er Audun Farbrots håndbok i kommunikasjon for forskere som kan være en motivator og inspirasjon.

Når forskningsmiljøene og pasienter står samlet kanskje det blir lettere å gripe ordet og sørge for at forskning på muskel- og skjelettplager prioriteres. Dette er Audun Farbrots håndbok i kommunikasjon for forskere som kan være en motivator og inspirasjon.

Pasientene har heller ikke fått særlig drahjelp av forskerne i kampen om oppmerksomhet og prioritet, hvorav årsakene kan være nettopp for spredte forskningsmiljøer og lite oversikt over hva naboen driver med. Dette skaper redsel for å ytre seg om noe noen annen kanskje har mer kunnskap om. For eksempel var Zwarts blogginlegg det eneste jeg kunne finne på forskning.no's helsesider som handlet om muskel- og skjelettplager i hele oktober. Og dette i en måned da samfunnsdebatten faktisk handlet om sykefravær – en gylden mulighet til å få oppmerksomhet og kanskje prioritet da smerter jo er av hovedårsakene til sykefraværet.

BEDRE KOMMUNIKASJON MELLOM FORSKER OG PASIENT

Men som Zwart sier, noe er i ferd med å skje. På listen over foredragsholdere på den nasjonale forskningskonferansen for muskel- og skjelettplager denne uka der de til nå fragmenterte forskningsmiljøene samles, står også pasientorganisasjonene. Dessuten avholdes det nå en egen workshop om temaet brukermedvirkning i forskning på Diakonhjemmet sykehus hvor en forsker og samtidig pasient med psorisasisartritt og smerter skal snakke. Og selv om skalaen er litt mindre og jeg selv har kort fartstid i forskningen er vi på NKRR nå med på å starte nytenkende samarbeidsprosjekter på tvers av miljøer som tradisjonelt har vært separerte, og jeg vil også nevne tilbakemeldingene jeg selv får fra pasienter på min egen forskerblogg og på Facebook. Alle er de små tegn på et mer samlet miljø, altså ikke bare forskerne i mellom, men også mellom forsker og pasient.

I kampen om prioritet vil vi kunne dra nytte av at smerteforskningsmiljøene, forskerne og pasientene står mer samlet gjennom at flere tør å ytre seg. Gjennom felles eller mer samordnet forskningskommunikasjon kan vi pakke inn forskernes "kjedelige" statistikk i pasientenes gode historier og øke dramafaktoren. På den måten appellerer vi til følelser, og muskel- og skjelettplager havner på dagsordenen der de med sitt omfang fortjener å være. For å få til dette er kanskje prosessen viktigere enn målet. Så jo mer aktive både forskere, klinikere og pasienter klarer å være i å vise omfanget og konsekvensene av muskel- og skjelettplager både i tradisjonelle og sosiale medier, jo mer oppmerksomhet skaffer vi til fagfeltet vårt og jo lettere blir det å få prioritet når forskningsmidler skal fordeles. 

Subscribe to Forskerlivet! by Email